Da har jeg vært på ferie i snart en uke og jeg koser meg glugg:D Herlig å slappe av etter to måneders sommerjobbing. Jaja, når jeg sier slappe av så mener jeg ikke å ligge som et slakt og sove til kl 12 hver dag. Neida, ikke denne jenta.
Dagen etter å ha ankommet Karmøy så var det ut i båt, og over til Tau hvor vi fortsatte med buss til Preikestolhytten. Deretter bar det oppover og oppover og oppover ...helt til vi nådde den mest fantastiske utsikten, av Lysefjorden fra Preikestolen.
Som den adrenalinjunkien jeg er, er noe av det første jeg gjør er å skremme vettet av "svigermor" ved å sette meg på kanten og late som om det bare var halvannen meter ned...hehe..( hun har litt høydeskrekk). Her ble det litt billedtaking og avslapping, før vi tok turen ned igjen. Været var også på vår side, det var sol og delvis skyet og tre dråper regn som forsvant så fort jakken var på kroppen. Jeg tror jeg blir overtroisk av mindre, men jakkene skremte ikke vannet av skyene akkurat..
Om kvelden hadde vi det en heftig lyn- og tordenstorm. Men vi satt heldigvis trygt i båten og nøt en veldig koselig kveld til lyden av bankende regn på rutene.
Påfølgende dag var det en liten sightseeing i fjordene før vi vendte snuten hjemover.
Tirsdagen endte vi på Haukeliseter. Bare en liten svipptur på litt over tre timer for å besøke noen venner. Her ble det scrabble til langt utpå natten med godt selskap.
Dagen etter var begynte Sildajazzen i Haugesund. Dette er min første tur til både byen og festivalen. Her stakk jeg og Vidar innom noen få steder og hørte masse godlyder før vi endte på konsert med Jive Aces.
Vi kom litt før spillingen begynte og bandet gjenkjente Vidar på god avstand og ga han kyss, klapp og klem som takk for sist. Need I say more...stamgjest...Jeg fikk nesten samme gjestfrie mottakelse. At jeg ikke har truffet dem før hadde visst ingenting å si. Her vanket det kyss på begge kinn og igjen takk for at jeg også kom, av både bandet og fruene deres. Veldig kjekke engelskmenn.
Som om ikke førsteinntrykket var bra nok så var musikken og sceneshowet deres forrykende
bra. I deres velkjente kanarigule dresser satt både smilet, humoren og dansefoten løst. Ikke nok med det. Bassisten lå like så godt under bassen sin og spilte, som at pianisten hoppet og showet som selveste Jerry Lee Lewis. Her var det ikke noe å si på både dyktighet og sjarme. Gleder meg til i kveld, for da skal vi gjenta hele sulamitten og danse litt til:) om jeg klarer å følge med til den grusomt raske rytmen...
Her briefer Ian med sine kunstner...se forresten hvordan vi matcher..haha...
